Vigdis Fjellheim
Forflytninger, en kvasivitenskapelig reise
Henie Onstad kunstsenter
3. juni - 5. september 2004
Tekst: Benedicte Sunde
De ”funnete”
Siden 1998 har Vigdis Fjellheim bygget opp sin ”kvasivitenskapelige samling” av ”funnete” mennesker. Samlingen består av personer fanget av kunstnerens fotoapparat i ubevoktede øyeblikk. Individene klassifiseres etter datoen de er ”funnet”, de blir sekvensielt nummerert, funnsted dokumenteres, beskrivelse av personen og andre detaljer noteres behørig ned. Slik bygger hun opp en samling som per i dag består av 2748 fotografier. Det er 2748 øyeblikksbilder av mennesker i bevegelse. Fotografiene er utgangspunktet for de 200 maleriene utstillingen viser, totalt skal serien bestå av 364 malerier. Maleriene skal dekorere de oppussede rommene på Olavsgaard hotell. Her skal Fjellheims ”reisende” figurer sette de tilreisende gjestene reelle forflytning i relieff. Gjestene deltar i en metahistorie de ikke er gjort kjent med. De blir gjennom denne iscenesettelsen en vesentlig del av dette konseptuelle prosjektet.
Prosessen
Fjellheim opererer som observatør med kontroll over situasjonen i det øyeblikk hun velger seg en person å fotografere. I et ubevoktet øyeblikk tar Fjellheim og hennes forlengede øye – kamera, kontroll over individet. Den avfotograferte blir et objekt, en konseptuell tanke. På denne måten faller Fjellheims fotoarbeider inn i en tradisjon som omhandler teorier om fotografiet som medium; Michel Foucault, Laura Mulvey, Susan Sontag har alle påpekt den kontrollerende mekanismen som ligger nedfelt i fotografiet. Slik kan også Fjellheims konseptuelle prosjekt oppfattes. Etter hun har tatt kontroll over det individet hun fotograferer, så distanserer hun seg ytterligere fra det gjennom den omstendelige prosessen med forflytning, utplassering og det siste konseptuelle leddet - malerprosessen.
Fjellheim samler på mennesker, hun fotograferer personer på ulike steder og sammenhenger. Figurene beveger seg i ulike retninger, vi ser de gående mot oss, bakfra og fra siden. Hennes figurer tas ut av sin originale kontekst ved at hun klipper ut silhuettene og setter dem inn i en ny kontekst gjennom den forflytningen hun påfører dem fysisk. De blir tatt med på reiser og satt i relieff til natur, by og andre miljøer før de fotograferes de på nytt. En vesentlig del av prosessen er samlingen av de utklipte figurene. Fjellheim stiller også ut hver silhuett med teksten som beskriver funnsted, dato og andre karakteristika. Figurene har en solid posisjon i formidlingen av prosessen forut for malerienes tilblivelse og må dertil forstås som en vesentlig del av et hele. De er bærere av den konseptuelle bakgrunnen - ideen om forflytning.
Den kvasivitenskapelige samling
I Vigdis Fjellheims kvasivitenskapelige tilnærming er det viktig å skille mellom hennes ulike ”funnete” personer og hva deres status var i øyeblikket de ble fotografert. Enkelte er på reise der hun avfotograferer dem. De er turister som allerede har forflyttet seg fra et sted til et annet. Ved å avfotografere dem, endres deres status fra å være individer til å bli objekter i hennes samling. Hun tar dem med som innsamlet data på en reise de ikke vet de. De andre ”funnete” er fastboende, disse blir også med på reiser som Fjellheim kontrollerer. Denne delen av prosessen kaller hun ”utplassering”. Hennes teknikk skiller seg sterkt fra for eksempel en botanikers fremgangsmåte. Botanikeren reiser ut for å samle inn eksotiske planter som kan innlemmes i vitenskapelige samlinger i hjemlandet. Fjellheim gjør det motsatte, hun tar sine ”planter” med ut i verden og planter dem inn i nye geografiske sammenhenger ofte satt i relieff til planter. Slik blir hennes kvasivitenskapelige metode tydeliggjort. Dette er ikke en eksakt vitenskap, Fjellheim understreker at dette er kvasivitenskap, det er et system og en metode hun har funnet opp. Hennes klassifisering er dannet ut fra et system hun har utviklet; personene nummereres, dateres og beskrives. Hun beskriver hvor de er funnet og hvor de utplasseres. Det som markerer et brudd med Fjellheims system av registrering og fremmedgjøring er når hun beskriver møtet med personene. Hun lever seg inn i de ulike karakterene hun beskriver og har ikke den kjølig objektive holdningen som er forventet når det vitenskapelige feltet gjør sine registreringer. Fjellheim beskriver sin beskjemmelse når hun blir avslørt av et objekt. Hun reagerer med sjenanse; hun har avslørt sine hensikter og forbrutt seg mot individets rett til kontroll på egen privatsfære i det offentlige rom. Fjellheim spør ikke personene om hun kan få fotografere dem. Da ville mystikken rundt den funnete og den konseptuelle vinklingen miste sin motivasjon. Det er nettopp dette fraværet av bevissthet som fascinerer i motsetning til individets selviscenesettelse når vedkommende vet at hun/han blir fotografert. Fjellheim foretrekker at de ”utvalgte” ikke registrerer hennes snikfotografering og nedtegner umiddelbart i sin registrering at hun er blitt tatt på fersken i gjerningsøyeblikket.
Utdrag fra Fjellheims kvasivitenskapelige samling:
47+48, Blå
Eldre asiatisk dame med kjole og stokk funnet i utkanen av Chinatown, San Francisco, mars 2002. Hun var en av dem som oppdaget at hun ble avfotografer og hadde et litt truende uttrykk i ansiktet. Hun ble avbildet i motlys og var følgelig ganske mørk. Hun er gjeninnsatt i prydbuskene foran St. Olavs -statuen i rundkjøringen foran inngangen til hotellet. Hans monumentale figur og bestemte uttrykk får hennes fremtoning til å virke mindre påtrengende.
Det kan tolkes som om Fjellheim ikke ønsker denne blikkontakten med sine utvalgte, de blir påtrengende og tilstede. Gjennom utplasseringen finner hun situasjoner som nedtoner denne tilstedeværelsen før hun refotograferer figuren. Det er det ubevoktede mennesket hun søker, de som strener av gårde på vei til eller fra, hensatt i egne tanker. Disse individene er det Fjellheim ”finner” og foretrekker.
Forflytning
Fjellheims ”Objet trouves” (funnete objekter) er personer på reise, turister i urbane settinger og personer som beveger seg i sitt eget nærmiljø. Dette er fotografier av 235 Bergensere, 230 New Yorkere, disse besøker ikonifiserte steder som for eksempel Santiago de Compostela, og andre klassiske mål for urbanturister, her samles de i masser og grupper for å besiktige sentrale steder - et ledd i den transmoderne dannelsesreisen. En dannelsesreise kan beskrives som en form for selvoppdragelse hvor den enkelte person velger et reisemål med utgangspunkt i læring. Ideen om dannelsesreiser oppstod på 1600 tallet, og en rekke forfattere publiserte sine reiseskildringer. Slike reiser var forbeholdt de bemidlede. På 1700 og 1800 tallet var dannelsesreisen nærmest blitt en obligatorisk syssel. Forfatteren Johann Wolfgang von Goethe bidro til utviklingen av fenomenet dannelsesreiser gjennom sin reiseskildring Italiensk reise, utgitt i 1829. I tillegg til de sedvanlige kulturminneskildringene registrerte Goethe, som det opplysningstidmennesket han var, sjeldne planter og naturfenomener på sin reise i Italia. Vigdis Fjellheims ”funnete” blir behandlet som sjeldne planter og behørig beskrevet.
Dagens dannelsesreiser eller ferdaminni handler hovedsakelig om de regjerende kulturbyenes hovedattraksjoner. Det er fristende å kalle det turistenes kanon, drevet av historiske bindinger og dagens utallige reiseguider. I en slik setting er man som turist avhengig av gruppen, vi samles rundt en kjerne, en reiseleder eller den dominante i gruppen - enkelte henfaller til å kalle disse turfascister. Turfascistene belærer, foredrar og styrer disse små energiske gruppene som beveger seg etter de karakteristiske guidenes paraplyer med silkeskjerf. Du finner dem i Hagia Sophia i Istanbul, Colosseum i Roma, Parthenon i Athen og Frognerparken i Oslo. Gruppene knipser med sine fotoapparater, lytter, spiser og i enkelte tilfeller - kjeder seg. Det er slike situasjoner Fjellheim går inn i - de ubevoktede øyeblikk. Fjellheim utøver en maktdemonstrasjon over disse individene. Vigdis Fjellheims ferdaminni er en restrukturering av disse menneskene, de dekonstrueres og settes inn i en ny kontekst. Maleriene kan forstås som resultatet av Fjellheims konseptuelle ferdaminni.
][][][][][][][][
Vigdis Fjellheim
Transfers, a quasi-scientific journey
Henie Onstad Art Center
3. June – 5. September 2004
Text: Benedicte Sunde
The "Discoverees"
Vigdis Fjellheim has since 1998 been building up her "quasi-scientific collection" of "discoverees". The collection consists of people caught off hand by the artist's camera lens. The persons are classified by the dates of "discovery", number in sequence, then further logged by among other details, location of finding and description of the individual. That way she builds up a collection that at the moment of writing comprises 2748 photos. 2748 instant moments of people in motion. The photos are the departing points for the 200 paintings displayed in the exhibition, and in total, the series consists of 364 paintings. The paintings are to be included in the decoration of the newly renovated rooms at the Olavsgaard Hotel. Fjellheim`s ”travelling” figures are to give an extra nuance to the visitors' own journeys. The guests partake in a meta-narrative to which they are unaware. This way, by being embodied into this conceptual project they become a crucial part.
The Process
Fjellheim acts as an observer in control of the situation, at least in the moment she selects a person to photograph. In a moment's unawareness, Fjellheim employs her extended eye – the camera – to seize the individual. The photographed becomes an object, a conceptual idea. Thus Fjellheim's photographic works enters a long tradition concerning theories of the photo as a medium; Michel Foucault, Laura Mulvey, Susan Sontag, all have pointed out the controlling mechanism that comes with the photograph. Fjellheim's conceptual project can also be read in this light. After first having taken the individual object into her possession, she distances herself further from it through the elaborate process of relocation, reinsertion and, the last of the conceptual ideas - the process of putting it into paint.
She collects people, she photographs people in different places and surroundings. The characters move in various directions; we can see them walking towards us, from behind and sideways. Her figures are removed from their original context in that she cuts out the silhouettes and inserts them into a new context through the physical relocation. They are taken on journeys where they are set in contrast to nature, the city and other environments before they are photographed anew. A crucial part of the process is the collection of cut-out figures. Fjellheim also exhibits every silhouette with the text that describes place of finding, date and other characteristics. Her figures possess a central position in the communication of the process prior to the paintings, and therefore need to be seen as a crucial part of the entire artwork. They support the conceptual background - the idea of relocation.
The Quasi-Scientific Collection
By the understanding of quasi-scientific approach, it is important to separate between Vigdis Fjellheim's various "discovered" persons and what their active roles were in the instant they were photographed. Some are on holiday as they are being photographed. They are tourists that have already travelled from one place to another. By taking their photo, she changes their status from individuals on the move to objects in her collection. She brings them further, as pieces of data, on a journey they are not aware of being on. The other ”discoverees”are permanent residents, yet they too partake in journeys that are under Fjellheim's control. This stage of the process she calls the ”relocation”. Her technique is not to be confused with that of a botanist. The botanist travels out to gather exotic plants for the scientific collections in his or her home country. Fjellheim does the opposite, she takes her ”plants” out into the world and plants them into new geographical settings, often in the context of plants. This way her quasi-scientific method becomes obvious. It is not an actual science, Fjellheim emphasizes that this is a quasi-science, a system and a method of her own fabric. Her classification methods are formed from a system she alone developed; persons are numbered, dated and described. She describes the various places where they are found and reinstated. What marks the difference in Fjellheim's system of registration and that of alienation, is when she describes the meeting with the various persons. She imagines the various characters' emphatic state of mind when she describes the setting, rather than the objective distance expected from a scientific perspective under the process of registration. Fjellheim describes her own shame in being exposed by an object. She reacts with embarrassment; her intentions are revealed, and she has infringed the individual's right of control over the private sphere in public space. Fjellheim doesn't ask the affected person for permission. If she did, the mystic aura around the discovered, as well as the conceptual angling would both lose their effect. It is precisely the absence of being conscious that fascinates, as opposed to the arranged posing of the individual who is well aware of being photographed. Fjellheim prefers that the "chosen" fail to register her paparazzi intent, and records immediately into her files if she is caught during the attempt.
Excerpt from Fjellheim's Quasi-Scientific Collection
47+48, Blue
Elderly Asian woman wearing dress and cane, found in the outskirts of Chinatown, San Francisco, in March 2002. She was one of the objects that became aware of being photographed, and she wore a somewhat threatening face. She was depicted against the sun and thus became rather dark. She is reinstated into the ornamental shrubs in front of the statue of Olav, in the roundabout across the entrance of the hotel. The monumental figure and stern expression of the statue makes her appearance somewhat less importunate.
It might be interpreted as if Fjellheim did not wish for this eye contact with her chosen objects to take place, they become insistent and present. By relocating her objects, this effect is reduced by the new surroundings, in which she again takes a photo of the figure. It is the unguarded moment in man she is after, those that, lost in their own thoughts, are just strolling from or to somewhere. These individuals, Fjellheim prefers to”discover”.
Relocation
Fjellheim's ”Objet trouves” (found objects) are persons on holiday, tourists in urban settings as well as persons moving around in familiar surroundings. There are photos of 235 people from Bergen, and 230 from New York, and these pay visits to iconized locations, such as for instance Santiago de Compostela, and other classical urban tourist sites. Here, they gather in masses and in groups to take part in the discovery of important places - a part of the trans-modern educational journey. An educational journey might best be described as a form of self upbringing, in which a person's choice of destination comes out of an educational desire. The idea of educational journeys arose in the 17th century, in which a long line of authors published their sketches made on their various travels. Such journeys were exclusively the privileges of the well off. In the 18th and 19th century, the educational journey had become all but obligatory. The writer Johann Wolfgang von Goethe did his part to this development, by publishing his travelling portrayal Italian Journey in 1829. In addition to the regular descriptions of cultural heritage, Goethe did register, being the person of enlightenment that he was, various rare species of plants and natural phenomena on his trip to Italy. Vigdis Fjellheim's ”discoveries” are treated as rare plants and accordingly described.
Today's educational travels, or "memories of voyage", are mainly concentrated around the main cultural cities and their attractions. It is tempting to address this as the Tourists' Canon, motioned by historical bonds and the innumerable travels guides that exist today. In a setting such as this, as a tourist, one is dependent on the group. We gather around the focal point, a travelling guide, or the dominant person in a group - some even goes as far as calling them travel fascists. The Travel fascists teach, lecture and control these small and energetic groups moving around under the characteristic umbrellas and silk scarves of their guides. You will find them in Hagia Sophia in Istanbul, at the Colosseum in Rome, the Parthenon in Athens and in Frognerparken in Oslo. The groups juggle their cameras, listen, eat and in rare cases - are bored. It is precisely in these situations that Fjellheim enters - the moments of unguardedness. Fjellheim enforces her powers upon these individuals. Vigdis Fjellheim's "memories of voyage" is a restructuring of these people, they are deconstructed and rearranged in a new context. The paintings can be seen as the result of Fjellheim and her conceptual "memories of voyage".